Millum

Hopp til hovedinnhold

Innhold

Knut Øksby om NIMA-DAGENE

Som deltaker på Nima dagene i april, gjorde jeg meg noen refleksjoner jeg ønsker å dele. At jeg innehar juridisk embetseksamen tilsier kanskje at mitt innlegg burde finne sin plass i på juss og tvers-spalten lenger bak i bladet.

Av: Knut Øksby 16.08.2016 13:20

nima

Jus til side, her blir det nok mer på tvers.

Når man får anledning til å sitte tilbakelent, full av kaffe og med spisset blyant, danner man seg et bilde av tingenes tilstand og tror at man har forstått alt. Kanskje var det kaffen eller alle «glansbildene» av noen presentasjoner som gjorde at alt, med ett, ble så klart? Det er selvsagt også en mulighet for at det ikke er klart og forståelig i det hele tatt, og at det i bunn og grunn er Stutum som snakker. Uansett så frister jeg lykken og kliner til!

Temaene for NIMA-DAGENE var sammensatte, men et gjennomgangstema var at innkjøp er viktig. Gode innkjøp og gode innkjøpsprosesser skaper store besparelser og sikrer mot alt fra diskriminering og forskjellsbehandling, til korrupsjon. Dette er selvsagt ikke nytt for noen.

Det er selvsagt heller ikke noe nytt verken at det er store potensialer eller at det er mange og svært grundige utredninger om disse potensialene. Imidlertid er det dessverre slik at det ikke holder med utredninger og beregninger av potensialet, men det må operasjonaliseres. 

knu1

Få frem suksesshistoriene

Hva var det da som fikk meg til å koke av irritasjon? Jeg er frustrert over det offentliges manglende suksess. Bildet er selvsagt sammensatt, og ja -det er gode suksesshistorier også i det offentlige. Men like fullt ble jeg ikke mindre, men mer opprørt etterhvert som foredragsholderne redegjorde for sine temaer.18

Før lunsj hadde vi fått innblikk fra nasjonale og internasjonale størrelser om at det kunne eller ville gå til helvete med norsk økonomi post olje. En ting tror jeg alle er samstemt om. Vi må forvalte våre midler bedre. Det er for mange oppgaver og for lite penger til at vi kan kaste penger ut av vinduet.

I den sammenheng var det interessant å høre om Aker-programmet presentert av Bjørn Leren i Frontica. Hvordan måtte de områ seg for å få mandater og deretter handlingsrom til å kunne hente ut de fordelene innkjøp kunne gi?

For det første så måtte de raskt vise positive effekter av programmet. Ved å vise til oppnådde resultater fikk de mulighet til å bevege seg videre og dypere inn i materien. Videre bet jeg meg merke i en bisetning. I forbindelse med restrukturering av kjøp av eksterne konsulenttjenester ble det avdekket fravær av styring og kontroll. Foredragsholder la lite imellom og uttrykte at man kastet penger ut av vinduet. Da kom bisetningen om at slik adferd ville vekke harme hos Røkke. Det var tydelig at det var noe man ønsket å unngå. Et tydeligere uttrykk for eierstyring får man sjeldent. Her var det åpenbart at ledelsen, eller mer korrekt lederen, var levende opptatt av å ikke kaste penger ut av vinduet. Det som slo meg umiddelbart var at lederne i det offentlige kunne lære litt av både av Frontica og av Røkke.

Paneldebatten

I paneldebatten etter lunsj var det representanter både fra offentlig sektor og privat næringsliv. Det offentliges metodiske og prosessorienterte anskaffelser gir, hvis håndtert riktig, gode innkjøp. På mange måter er disse prosessene forbilledlige og til etterfølgelse. Når det gjelder prosessene for å sikre gode innkjøp er det offentlige snarere i forsetet enn i baksetet sammenlignet med det private. Dette er bra! Hvorfor lever da innkjøp under så kummerlige kår i det offentlige?

Etter paneldebatten var det delte sesjoner hvor jeg så frem til å høre på foredragsholderne i den offentlige sesjonen. Jeg ble ikke skuffet, men om mulig enda mer frustrert.

Riksrevisor Per Kristian Foss startet sesjonen, og på sin «lun-spisse» måte fikk han frem at det ikke stod helt optimalt til. Det ble blant annet vist til visse it-prosjekter som ble beskrevet som mindre heldige. Det hele var en vakker øvelse i spissformulerte understatements. Han beskrive mange millioners overskridelser med en mild hoderystende oppgitthet. Det er tydelig at det er et monumentalt fravær av en forbanna Røkke. Det henvises videre til noen vellykkede it-prosjekter. Riksrevisoren er like mildt hoderystende til at det ikke finnes noen tradisjon for «Best Practise» slik at disse erfaringene deles med andre offentlige etater. Hvorfor ikke?

Som et lite sidekick gjør riksrevisoren oss oppmerksom på at noen av deres funn kan indikere at spesielt brukergrupper er bestykket med de han omtaler som nerder. Disse vil finne opp noe nytt og vegrer seg ikke bare for å lytte til andre «Best Practise», men også for å anvende eller kjøpe standardvare.

Det var godt at det kom et lite pust i bakken med den nye direktøren for Statens Innkjøpssenter, Anders Skumsnes. Er det håp? Etter at Victor Norman la ned Statskjøp 1. januar 2003 har det nå blitt reetablert av regjeringen med de samme fargene. Dette er i seg selv litt artig. Det er helt sikkert mulig å skrive en utredning om dette også. Hva er nytt med dette initiativet? Det er én ny ting. De har fått makt til å pålegge etater å handle på fremforhandlede avtaler, og hvis de har evne og vilje til å bruke den så kan dette være veiskillet.

Rigget for innovative anskaffelser

Neste foredragsholder var Jan Ole Similä, førsteamanuensis ved avdeling for næring, samfunn og natur fra Nord Universitet. Foredragets tittelen var «rigget for innovative anskaffelser».

Det ble diskutert i hvilken grad det skal være innovasjon i innkjøp. Jeg er av den klare oppfatning at det med fordel bør begrenses. I alle fall så må avrop på etablerte rammeavtaler være det stikk motsatte. Anskaffelser av innsatsfaktorer i produksjon av offentlige tjenester og varer bør være sentralstyrt og med færrest mulige bevegelige deler. Her har Statens innkjøpssenter en fantastisk mulighet til å først etablere god rammeavtaler med relevant sortiment, for deretter å stenge for den enkelte bestillers mulighet for å handle andre steder. Først da oppnår man de effekter et samlet og koordinert innkjøp gjennom gode, sentrale rammeavtaler gir. Det er ingen beskyttelsesverdig rett for en offentlig ansatt å fritt handle varer og tjenester etter eget for godt befinnende.

Jan Ole Similä var tydelig, men nølende da han ble spurt i hvilken grad øverste ledelse i de store statlige organene støttet innkjøperne. Det er tydelig ikke helt uproblematisk å kalle en spade en spade. Hans påstand var at ledelsen i de offentlige etatene bryr seg i for liten grad om innkjøp. De har i motsetning til Røkke, ikke et det samme eierskap til virksomhetens midler. Ei heller anvendelse av disse.

Hvorfor er det ikke tjenesteforsømmelse for en leder i det offentlige å unnlate å hente ut besparelsespotensialet? Mange milliarder kastes per i dag rett ut av vinduet. Dette er fellesskapets midler.  Min påstand er at det å ikke hente ut disse besparelsene, sett i henhold til de enorme behov det offentlige står overfor, skaper et stort etisk og moralsk dilemma. Det er vondt å tenke på hva alternativ bruk av disse milliarder kunne gjøre av godt.

Konklusjonen

Det er i dag ingen vesentlige organisatoriske eller teknologiske begrensninger for å hente ut det latente besparelsespotensialet i innkjøp. Hva skal til? Det koker ned til tre ting:

  1. Forankrede og forventede krav til at en motivert ledelse jager besparelser på vegne av fellesskapet
  2. Gulrot til de som gjør riktige innkjøp – avkortning av nest års budsjett virker ikke som et godt verktøy
  3. Pisk i den forstand at det ikke skal, eller kan gis alternativer for den enkelte bestiller

Herlig pust i bakken med tapas og vin i Mathallen. Utrolig mange flinke og festlige mennesker!

Da jeg fikk forespørselen om å skrive ned mine tanker, fikk jeg beskjed om at jeg kunne nevne virksomheten jeg representerer. Det gjør jeg ikke. Denne artikkelen står for min egne regning. Ikke fra selskapet jeg er involvert i. Jeg skriver den som borger av Norge, en som ønsker det beste for landet og en som ønsker en profesjonell offentlig forvalting av fellesskapets midler.

Til info:
Denne artikkelen er skrevet for bladet Logistikk & innkjøp og publisert der i august 2016.